[Norwegian: Til Tor Ulven (Søppelsolen)]

Som å søke beskyttelse mot mørket
I armene til et speil
Hos den som kastet deg ut
Fra din egen dyriske varme
Siden er du siamesisk alene
Med et nattlodd i hver av dine fire hender
Det er ennå før drukningen
Eller trekningen

August
Plutselig fikk jeg øye på deg
Inne i det forlatte kjøkkenet
Et askebeger med en sammensnørt epleskrott
En sigarett stump en kirsebærstein
Hvor mange dager eller uker
Er det siden det falt så heraldisk på plass
Et rundt blikkaskebeger med bunnen dekket av et svart kornete belegg
Som jord med vulkansk aske

Det som roper i deg
Roper ikke på deg

Mai
Ansiktet en nisje
Der står skuffen med det i deg som ennå gløder og varmer
Når det er stille virker tyngeloven større
Ingen frukt nå bare blomster
Jeg tenker på et gult eple i regnet
Det er spist
Dyrene er spist og kommer igjen
Vi blir ødelagt og kommer igjen

Det som ikke kan se seg selv ser gjennom deg

Desember
Tilfrossne fotspor
Riller kvadrater kors fiskebeins mønster overstrødd med et tynt lag puddersnø
Så kontrasten mellom de opphøyde og de lave partiene blir tydelig
Der hvor mange individuelle spor møtes
Flyter de sammen i en nesten enhetlig ruglette tekstur
Overfloder av spor nærmer seg det sporløse igjen fra motsatt side

Det som ikke kan skrike selv har ingen angst
Det trenger ikke ditt skrik

Som å søke beskyttelse mot mørket
I armene til et speil
Hos den som kastet deg ut
Fra din egen dyriske varme
Siden er du siamesisk alene
Med et nattlodd i hver av dine fire hender
Det er ennå før drukningen
Eller trekningen
_________________________
[English: To Tor Ulven (The Garbage Sun)]

Like seeking protection from the dark
In the arms of a mirror
In the house of the one who threw you out
Of your own animal heat
From then on you are siamesian alone
With a sinker/ticket in each of your four hands
It is still before the drowning
Or the drawing

August
Suddenly i noticed you
Within the abandoned kitchen
An ashtray with a twirled apple core
A cigarette butt, a cherry stone
How many days or weeks
Has it been since it fell together so heraldically
A round tin ashtray with its bottom covered with a black, grainy coating
As dirt with volcanic ashes

That which shouts within you
Does not call you

May
The face a niche
There is the drawer with what's still glowing and warming within you
When it is quiet, gravity seems to grow
No fruit now, just flowers
I'm thinking of a yellow apple in the rain
It is eaten
The animals are eaten, then come back
We become ruined, then come back

That which cannot see itself, sees through you

December
Frozen foot tracks
Grooves, squares, crosses, fishtail patterns sprinkled with a thin layer of snow
Making the contrast between the raised and the lower layers apparent
There where many individual tracks meet
They float together in an almost singular pebbled texture
Overflowings of tracks closes in on the traceless again, from the opposite side

That which cannot scream by itself, has no fear
It does not need your scream

Like seeking protection from the dark
In the arms of a mirror
In the house of the one who threw you out
Of your own animal heat
From then on you are siamesian alone
With a sinker/ticket in each of your four hands
It is still before the drowning
Or the drawing