[Verse 1]
Dei gamle tuftane står bøyd at med skuggen fra rau fabrikkrøyk.
Jordbundende karar slit seg fra, mens lomvien kvinkar på myrane.
Dei små barna søv enno,
Mens fedrane deira snik seg at med skuggene.
Av løgn lagnad og myrk visse.
Inn i dei tunge dørane går dei som trukne av en ond makt.
Ond makt som legg land øyde og lagnader i brakk.
Innpå myrana kvinkar lommen om liv som har gått tapt,
Om liv som fødes.
Kvinnene inst i fjordgapet luter akslene mot fjera.
Og speider mot horisonten. Det stormen og den framande siglaeren ein gong skal komme.