Burzum
IV. Kaimadalthas’ Nedstigning
Eikeåndlik; tryllestaven
Trollmann med nøkkel og maske
Naken og hvit, ned i graven
Kun kledd i vår verdens aske

Langs vegger; lange, spisse spyd
På benkene brynjer av stål
Han lister seg inn uten lyd
På bakken ser aske fra bål

Jeg reiser til mørkets dyp der alt er dødt

Inn i haugens mørke rike
Der sitter de stille døde
Må ikke for frykten vike
Men reise til verdens øde

Taket tekket med store skjold
Hjelmer, belter, kniver og sverd;
Over steinhallens brune mold
En skapning, en kvinnes gjenferd!

Jeg reiser til mørkets dyp der alt er dødt

Seidmannens ham i treet ute
Henger, sitt hode den luter
Kuen blør, hører den tute
Seidmann løser sine knuter
Seidmannen henter de gaver
Som de bleke døde gir ham
Fra gamle, mørke steingraver
Han finner det vakreste fram

Jeg reiser til Kelio
Jeg reiser til mørkets dyp der alt er dødt

Belte og brynje, kaker og klær
Hjelmer og himmelske våpen
Runer og vers, tørkede bær
Døren til graven er åpen!

Fra alver, våpnene smidde
Til lyse gjenfødte døde
Dem som mot ulvene stridde
I verden som nu er øde

Jeg reiser til Kelio
Jeg reiser til mørkets dyp der alt er dødt